Å blogge er skumlere enn jeg hadde trodd. Du risikerer jo at ingen gidder å bry seg, eller at de som ser deg syns du er teit. Men jeg overlever vel det og.

Da jeg tok landbruksskolen bodde jeg på skoleinternatet. Jeg var minst 7 år eldre enn de andre som bodde der, var sint på verden, og holdt meg mest for meg selv. Det var en traumatisk tid, og i lang tid etterpå hadde jeg en sterk aversjon mot alt med kviser. De stjal maten min, spilte rævva musikk, og satte fyr på skolen. Og da skolen brant, og de andre ble evakuert, så glemte de meg. (Falske alarmer hadde gjort meg immun mot drrriiiiing på kveldstid, så jeg dreit i å gå ut) Sikkerhetsrutinene var visst sånn:

Internat-miljøarbeider: Er alle ute av bygningen? Er det noen som savner noen?

 Medelever(i kor) : -Neeeeeeeei.

Da jeg på neste internatmøte med harmdirrende røst uttalte meg om at skolen manglet både brannvernberedskap og respekt for andres frossenpizza, ble jeg belønnet med at noen skrev  ”dust” på døra til rommet mitt. Med kulepenn og stor kraft, nytteløst å prøve å vaske bort. Dust. Til tross for at jeg hadde hengt et 1:1 bilde av en dame på døra mi, med skinnminiskjørt og trutmunn, i ferd med å skyte en rakett opp i hutti på seg selv. Strong and confident.

Hadde egentlig tenkt å stenge bloggen min for kommentarer, men nå tror jeg at jeg har den åpen. Skriver ingen noe der, kan jeg jo fortsette å tutle for meg sjøl. Og skriver noen ”dust” der, kan jeg slette det, for det er det ikke med kulepenn!!